Det stilles stadig høyere krav til de som har ambisjoner om en forskerkarriere. Konkurransen om vitenskapelige stillinger er skjerpet på grunn av en omfattende økning av arbeidstakere med forskerkompetanse, bortfall av faste vitenskapelige stillinger og et mer internasjonalisert arbeidsmarked. Samtidig legger norske universiteter økende vekt på publisering, internasjonal forskermobilitet, synlighet i store forskningsprosjekter, og innhenting av eksterne midler når de skal ansette forskere. På Litteraturhuset i Trondheim 16. Februar spurte ProtestPub: Hvilke føringer legger denne nye virkeligheten for hvem som kan gjøre forskerkarriere? Utvikler NTNU handlingsplaner for likestilling og mangfold samtidig som de legger til rette for topptunge team av hvite menn som pusher femti?

ProtestPub
ProtestPub er startet som en serie folkemøter der de store spørsmålene rundt universitets fremtid kan diskuteres. Idéen kom fra gruppen New University Norway: et initiativ som er opptatt av å ta diskusjonene om universitetets funksjon og samfunnsoppdrag tilbake til grasrota.

ProtestPub: https://www.facebook.com/protestpub/
NewUniversityNorway: http://www.newuniversitynorway.org/

I panelet satt Rebecca Lund fra Aarhus universitet, Kari Melby, prorektor for forskning ved NTNU, Jonas Debesay fra Høyskolen i Oslo og Akershus, og Lars Johan Materstvedt fra NTNU. Debatten ble styrt av Siri Øyslebø Sørensen som blant annet forsker i prosjektet Likestilling nedenifra – Mot et kjønnsbalansert NTNU i 2025.

Panelet: Fra venstre moderator Siri Ø. Sørensen, Lars Johan Materstvedt, Kari Melby, Jonas Debesay og Rebecca Lund. Foto: Marita Løkås

Panelet: Fra venstre moderator Siri Ø. Sørensen, Lars Johan Materstvedt, Kari Melby, Jonas Debesay og Rebecca Lund. Foto: Marita Løkås

Kvelden ble satt i gang med en runde Kahoot. Kahoot er en app der deltagere kan logge seg på anonymt og svare på spørsmål. Resultatene kommer så opp på en felles skjerm. De rundt 40 publikumsdeltagerne svarte på spørsmål som gikk på sammensetning av publikum og hva de anså for å være de største barrierene for å gjøre karriere innen akademia. Hovedinnleder Lund tok opp tråden derifra og forklarte hvordan måten vi organiserer universitetene våre på slår skeivt ut i forhold til kjønn og en del andre identitetsmarkører. Lunds doktorgradsavhandling er basert på feltarbeid i blant annet Finland. Der viser hun hvordan dagens såkalte nøytrale og objektive standarder for måling av kvalitet i akademia bidrar til en reproduksjon av ulikhet mellom menn og kvinner. Måten den ’ideelle’ akademikeren er konstruert på gjør rett og slett at ikke alle grupper når like langt. Karriere blir for eksempel ofte vektlagt på en måte som går på bekostning av familien. Det er også forventet at man skal være global og ikke stedsbunden. I tillegg handler mye av forskningssamarbeidene om å finne likesinnede suksessfulle forskere gjennom uformelle nettverk. Siden man ofte rekrutterer de som er lik seg selv skapes det derfor en kultur som gjør det vanskeligere for visse grupper å nå frem.

Rebecca Lund – Aarhus Universitet. Foto: Marita Løkås

Rebecca Lund – Aarhus Universitet. Foto: Marita Løkås

Etter Lunds innledning introduserte Sørensen panelet og stilte spørsmålet: Hva skal til for å lykkes i akademia i dag?

Materstvedt åpnet tørt med å si at nøkkelen til suksess i dagens system er å unngå all form for arbeid som ikke gir god nok uttelling. Dette er arbeid som sensur, veiledning, fagfellevurdering, å sitte i komitèer, og tidkrevende undervisning. Man bør konsentrere all tiden sin på å publisere og på å bygge internasjonale nettverk.

Melby la som Materstvedt vekt på at man må fokusere på såkalt meritterende arbeid, altså arbeid som er karrierefremmende. Dessverre har kvinner en tendens til å gjøre mer av det Lund i sin presentasjon kalte for ’akademisk husholdningsarbeid’ enn menn. Dette er oppgaver som sosiale og faglige tilstelninger på jobb, komitèarbeid, og til en viss grad veiledning og undervisning. Slike aktiviteter gir i dagens system lavere uttelling enn vitenskapelige publikasjoner. Melby la også vekt på viktigheten av å finne en god mentor og gode fagmiljøer å jobbe i.

Debesay var enig i mye av det som hadde blitt sagt angående publisering og opprykksaktiviteter. Ofte handler det om å bli del av gode forskningsgrupper med forskere som er lik deg selv og som publiserer mye. Men det hjelper også å ha et ordnet familieliv poengterte Debesay. Han pekte videre på at NTNU kommer relativt dårlig ut i forhold til landsgjennomsnittet når det gjelder kjønn og mangfold på universitetet. Materstvedt mente dette er fordi NTNU er et teknisk naturvitenskapelig universitet. Det ble likevel kommentert i fra salen at NTNU er et av de mest aktive universitetene i å innføre standardiserte indikatorer for forskningskvalitet som slår skeivt ut i forhold til kjønn og mangfold. Et sterkt fokus på publikasjoner og siteringsfaktor blir for eksempel problematisk når, som vist i en studie ved Stanford University, menn siterer seg selv 70% mer i publikasjoner enn kvinner.

Melby ville ikke si seg enig i at dagens indikatorer er et hinder for likestilling og mangfold i akademia, men hun la vekt på at kvalitetskriteriene ikke er hugget i stein. Man er stadig på utkikk etter gode måter å måle kvalitet på. Debesay la til at det er mange grunner til at kvinner og for eksempel folk med innvandrerbakgrunn faller i fra. Mye handler om å ikke føle seg inkludert. Resultatet er et akademia med mye folk som tenker likt. Materstvedt støttet dette og la til at det er ikke sikkert at Albert Einstein hadde fått noe forskerstipend i dag.

Foto: Marita Løkås

Foto: Marita Løkås

En stor del av debatten handlet også om NTNUs nye retningslinjer angående internasjonalisering. De fleste i panelet var enige om at man ble en bedre forsker av å reise internasjonalt, og at det var viktig å dele forskning med et internasjonalt publikum. Hvordan dette slår ut på kjønn var panelet likevel delt på. Melby mente at det ikke var noe problem. Hun viste til at stipendiater gjerne ønsker å reise, og at det var flere kvinner enn menn som hadde søkt i de nyopprettede støtteordningene for utenlandsopphold. Andre i panelet mente likevel at det ofte er vanskeligere for kvinner å reise mye eller flytte hele familien for å få til denne typen opphold. Lund viste for eksempel til Storbritannia som et verstingeksempel der mange må velge mellom en karriere i akademia og familien. Dette er ikke ideelt verken for menn eller kvinner la hun til. Den likestilte mannen sliter også med å få familieliv og karriere til å gå sammen i dagens system. Man mister mange gode og annerledestenkende forskere på denne måten.

Det skortet ikke på kommentarer i fra salen. Foto: Marita Løkås

Det skortet ikke på kommentarer i fra salen. Foto: Marita Løkås

I tillegg til aktiv bruk av røde og grønne skilter for å vise enighet eller uenighet med det som ble sagt ble det også som vanlig diskutert i fra salen. En representant i fra Akademiet for Yngre Forskere stilte spørsmål ved den økende bruken av midlertidige stillinger, og hvordan dette fører til at mange gode folk velger bort akademia til fordel for arbeid som gir mer sikkerhet. En annen deltager spurte hva man egentlig mente når man snakket om internasjonalisering og globalisering av kunnskap. Globalisering for hvem? Nyttig for hvem? Slik hun så det er forskningssamarbeid typisk etablert i en veldig liten del av verden, og vitenskapelige publikasjoner innenfor dagens system når ut til et veldig smalt publikum. Diskusjonen vendte med dette tilbake til hvordan kvalitet måles og hva det betyr å gjøre kunnskap tilgjengelig.

Publikum brukte aktivt skilter til å signalisere enighet/uenighet. Foto: Marita Løkås

Publikum brukte aktivt skilter til å signalisere enighet/uenighet. Foto: Marita Løkås

Det som var slående under debatten var hvordan situasjonen i Finland og Danmark speiler hvor NTNU er på vei nå. Som Lund tok opp så er de andre skandinaviske landene et godt stykke foran Norge i typen reformer som omfavner New Public Management (Les: universiteter styrt etter bedriftsmodell med tilhørende standardiserte målemekanismer for effektivitet og kvalitet). De ser derfor også mer av hva dette har ført til og hvordan det gir utslag på blant annet likestilling og mangfold. Som spurt i innledningen kan det derfor virke som om NTNU taler med to tunger når de på den ene siden utvikler handlingsplaner for likestilling og mangfold, men på den andre siden støtter den generelle utviklingen som legger til rette for topptunge team av hvite menn som pusher femti.

En annen observasjon var hvordan fokuset (med unntak av innlegg i fra Lund), for det meste var rettet mot hvordan hver individuelle forsker skulle navigere innenfor systemet heller enn på å se på systemet selv. Noe av problemet mente Lund, er at det er elitestyrte universiteter som legger rammene for diskusjonene om kvalitet og universitetenes samfunnsoppdrag. Men dette kan endres fastslo hun, og viste til alternative måter å organisere universitetene på. Noen alternative organisasjonsmodeller har til og med blitt muliggjort gjennom nettopp nyliberalismen. Et eksempel er University of Mondragon i Spania som drives som et kooperativ. Universitetet er eid av sine faglige og administrative ansatte, og ingen skal i prinsipp tjene mer enn tre ganger lønna til den laveste betalte arbeideren. Det finnes også mange andre modeller, og flere er beskrevet i en bok Lund jobber med som handler om nettopp fremtidens universiteter.

Så vil akademia fortsette å fungere best for hvite menn som pusher 50? Konklusjonen etter kveldens debatt må være ja. Dette ble gjenspeilt i hvordan en stor overvekt av publikum stilte seg tvilende til om NTNU kommer til å nå sitt mål om å være kjønnsbalansert i 2025. Men en annen, og kanskje viktigere konklusjon i fra debatten er at det behøver ikke være slik.

Det har til tider vært litt tungt å få medier til å dekke ProtestPub, men det var gledelig at nettavisen Khrono hadde tatt turen, og man kan lese mer om debatten i deres artikkel https://khrono.no/likestillingsdebatt.
Hilde, medlem New University Norway og ProtestPub