ProtestPub, et initiativ med røtter i NewUniversityNorway bevegelsen, er startet som en serie folkemøter der de store spørsmålene rundt universitetets fremtid kan diskuteres. Det første tar for seg: «Hva skal et universitet være: vaktbikkje, skole eller fabrikk?». Med dette stilles det blant annet kritiske spørsmål til at universiteter i økende grad blir styrt som selskaper under New Public Management fanen. En av grunntankene til ProtestPub at det er på tide med folkelige diskusjoner. Noe som kan hindre dette er begrep og uttrykk som blir brukt ukritisk, uten at man vet hva som menes eller tør å spørre. Slik som New Public Management (NPM). I dette innlegget presenterer NUN medlem Silje Aurora Andresen kort sin tolkning av New Public Management – og oppfordrer samtidig folk til å stille de spørsmålene som det helt sikkert er flere som lurer på under første ProtestPub onsdag 9. mars på Samfundet.



En kort refleksjon omkring New Public Management:
eller, hvordan jeg tolker NPM.

Av Silje Aurora Andresen, medlem i NewUniversityNorway og ProtestPub

NPM handler om en sterk tro på at institusjoner og organisasjoner er best styrt og tjent med samme prinsipper som den private sektoren. Individet, eller kunden som det heter i NPM retorikk, er best tjent ved at det er markedet som legger føringer på hvilke tilbud som er tilgjengelig og hvordan disse tilbudene blir distribuert. NPM er en tro på kapitalisme og neoliberalisme, det er tro på effektivisering er det beste for samfunnet. Det er en tro på kvalitet kan måles og kvantifiseres (og at dette er likt for alle og alt). Det er en tro på at alle mennesker får bedre tjenester ved at de legges ut på anbud, mens man samtidig kan spare penger for bedriftene. Det er en enorm tro på effektivisering og standardisering som løsning på ofte ikke definerte (eller dekket til) utfordringer. Det er en tro som ikke setter spørsmåltegn om hvem kapitalisme og neoliberalisme funker for. Det er en tro på store selskaper. Stikkord: privatisering, markedsstyring, individ, konkurranse, effektivisering, standardisering, incentiver.

Her bør man spørre seg: hvorfor skal man varegjøre kunnskap, helse, kvalitet, utdanning og velferd? Hvilke konsekvenser har dette for menneskene i dagens samfunn? Hvilke konsekvenser har dette for klasseskiller og rettferdighet? For meg, er USA et av de fremste eksemplene på NPM. Det er individets feil om man ikke klarer seg: alle kan klare seg i USA bare du er «flink nok». Det er de store selskapene som setter rammene for hvordan samfunnet bør være og hvem som skal lykkes. Og dette er på full fremmarsj i Norge.

Strukturer teller for at mennesker skal få likest mulighet til å oppnå sine potensiale i hva det enn er på tross av sin bakgrunn. Jeg har funnet min vei til akademia – hadde universiteter vært privatisert (skoleavgift), og lånekassens stipend og lån ikke eksistert (som jeg med glede betaler i dag) – så tviler jeg på at dette ville ha blitt min sti.

ProtestPub trengs: det er på tide at vi kollektivt samles for å diskutere hvordan vi vil at fremtiden skal være. Det er på tide at flere bruker sin kritiske sans til å stille spørsmål ved dagens situasjon. Det er på tide å slutte å gjemme seg bak utsagn som at «det er verre andre steder» eller «jeg er ikke politisk». Det er på tide å våkne. Snart er vi «andre steder». Og, det å være politisk handler om å ha en mening – denne trenger ikke å være ferdigutviklet på noen som helst måte – dette er det fine med en kollektiv bevisstgjøring og refleksjon: sammen kan vi diskutere oss frem til hva som er best (og rettferdig), og hvordan vi kommer dit. Nok nå!