Publikasjonspoeng, impact-faktor, eksellens, samfunnsnytte: alle disse begrepene brukes til å måle og veie kunnskapen som produseres og formidles i og av akademia. De påvirker hvilke institutter som får forsyne seg av den finansielle kaka, hvilke forskere som får klatre på karrierestigen, og hvilke universiteter som skinner klarest på himmelen.

Flere har spurt om måling av kunnskap er noe mer enn et styringsverktøy for ledere som ser med lengsel mot toppen av de internasjonale rankingene. ProtestPub, denne gangen holdt på Blæst den 2. Juni ville grave dypere. Panelet ble her bedt om å svare på hva det vil si å måle kunnskap, hvordan kunnskap måles i dag, og på hvilke måter måling av kunnskap påvirker den akademiske hverdagen – og universitetets framtid.

ProtestPub

ProtestPub er startet som en serie folkemøter der de store spørsmålene rundt universitets fremtid kan diskuteres. Idéen kom etter initiativ fra gruppen New University Norway: en bevegelse som er opptatt av å ta diskusjonene om universitetets funksjon og samfunnsoppdrag tilbake til grasrota. Med på laget er folk fra Sosiologisk Poliklinikk og andre interesserte.

ProtestPub: https://www.facebook.com/protestpub/
NewUniversityNorway: http://www.newuniversitynorway.org/

Leif Kennair, Professor i psykologi og tidligere leder for Psykologisk Institutt innledet ProtestPub med å snakke om “Replikasjonskrisen” der en undersøkelse viste at over halvparten av psykologistudiene ikke fikk samme resultat når de ble gjort på nytt. Noe av grunnen til dette er at sensasjonelle studier blir oftere, og mere ukritisk publisert enn studier som blir sett på som “just another brick in the wall of science”, også kalt Pink Floyd effekten. I konkurransen om å oppnå publikasjonspoeng og impact factor (siteringer i fra andre forskere), blir hverdagsforskning derfor ofte nedprioritert.

Bjørn Myskja, tidligere prodekan og professor i filosofi reflekterte tilbake på da han startet å forske. De fleste forskere i Norge skrev da kun for ett lite norskt miljø. En positiv effekt av tellekantsystemet er derfor at forskningen nå kommer ut internasjonalt. Dette ble delvis utfordret fra salen der blant annet undertegnede pekte på at internasjonale tidsskrifter kun når ett smalt publikum. Med de store profittmarginene de fleste anerkjent internasjonale tidsskrift kjører er det vanskelig for institusjoner og organisasjoner å få tilgang til denne forskningen. Dette får kanskje mest utslag for universiteter i Sør som ofte ikke har råd til slike store abonnement, og som dermed blir holdt utenfor kunnskapsproduksjonen.

Hva er tellekantsystemet?

Tellekantsystemet er i sin smaleste forstand ordningen med kvantitative mål på forskning, som ble innført for universitets- og høyskolesektoren i 2006. Hensikten var å gjøre forskningen målbar for å kunne tildele midler til forskning på grunnlag av vitenskapelig produksjon, samt å stimulere til økt vitenskapelig publisering gjennom å gi publikasjonspoeng. Tellekantsystemet har fått kritikk i fra flere kanter for å i stor grad heller legger vekt på forskningens kvantitet enn kvalitet, at systemet ikke tar hensyn i forskjellige fag og fagtradisjoners ulike publiseringsmønstre, at det fører til strategiske tilpasninger som ikke leder til mer eller bedre forskning, at systemet ikke premierer forskningsformidling i ikke-vitenskapelige kanaler, og faren for at systemet blir brukt som kvalitetsmål på individnivå. (Tilpasset fra Store Norske Leksikon).

Neste innleder i panelet var Aksel Tjora, professor i sosiologi og grunnlegger av Sosiologisk Poliklinikk. Han syntes det mest problematiske ved tellekantsystemet i dag er hvordan det fører til noen veldig firkanta publiseringssjangere. Stipendiater bruker for eksempel store mengder av sin tid til å formatere og tilpasse det de skriver til forskjellige tidsskrifter. Dette gjør at de får mindre tid til forskning. Presset på å publisere masse artikler gjør også at det kommer ut en hel del tynn forskning, og at det blir mer og mer “støy” å pløye i gjennom når man gjør litteraturgjennomganger

Andreas Nybø, Forlagsredaktør på oppdrag og historie i Fagbokforlaget kunne fortelle at det nå er vanskeligere og vanskeligere å få forskere til å skrive norske lærebøker. Slike lærebøker gir ikke mye uttelling I tellekantsystemet, og det forskere ofte svarer når de blir spurt om å skrive lærebøker er at de er travelt opptatte med å skrive på sine internasjonale tidsskriftpublikasjoner. Enten det, eller søknader om prosjektpenger.

Sistemann ut (ja sistemann, vi kommer tilbake til det), var Tor Guttorm Syversen Professor ved institutt for konstruksjonsteknikk. Syversen, som forøvrig informerte om at han har egen legeerklæring i fra St. Olavs på at han er allergisk i mot byråkrati sa klart i fra om at han synes tellekantsystemet er meningsløst. Det har ført til at universitetet fungerer som en fabrikk med to produksjonslinjer; èn for studiepoeng, og èn for publikasjonspoeng. Det som blir lidende er god og kritisk forskning.

Flere gode kommentarer og spørsmål kom i fra salen. Det ble for eksempel kommentert at tellekantsystemet ikke slår likt ut når det gjelder for eksempel kjønn. Antall artikler man har publisert de siste fem årene blir vektlagt i nyansettelser i akademia. Dette går veldig ut over kvinner som i snitt har lengre barselpermisjon enn menn. På NTNU er det også nå ett økende fokus på at forskere skal ha utenlandsopphold, noe som slår skjevt ut siden det er vanskelig å kombinere med barn og familie. Det ble også stilt spørsmål fra salen om det finnes alternativer til dagens tellekantsystem. Dette førte til en diskusjon i panelet der de fleste endte på at de heller mente at det er snakk om hvordan man kan få tellekantsystemet til å fungere enn å forkaste det helt.

Innlegg i fra salen. Foto: Marita Løkås

Innlegg i fra salen. Foto: Marita Løkås

Helt til slutt stilte ordstyrer Morten Langfeldt Dahlback, stipendiat ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap og medlem i ProtestPub spørsmålet: Når alt kommer til alt, hvorvidt synes dere det var verdt det å innføre tellekantsystemet? Deltagerne fikk kun lov til å svare med enstavelsesord. Fra sofaen ble det fra Myskja ett “dessverre ja”, Tjora svarte ”nei”, Kennair og Nybø landet på “ja” mens Syversen sa klart “nei”.

Protest mot protesten
Som nevnt skapte innleggene i fra panelet engasjement og der var god diskusjon i og med salen. Ett av de viktigste bidragene kom kanskje likevel før debatten startet da Ingvill Stuvøy og Siri Øyslebø Sørensen, stipendiater ved Institutt for Sosiologi og Statsvitenskap og fra Institutt for Tverrfaglige Kulturstudier tok podiet med sin appell. Med støtte fra kolleger kledd i rødt i salen pekte de på at hele panelet, inkludert ordstyrer bestod enestående av hvite menn, og at flertallet var etablerte professorer. De sa klart i fra at dette ikke er akseptabelt, spesielt ikke i en gruppe som jobber med å skape diskusjoner om universitetets fremtid.

Siri Øyslebø Sørensen og Ingvill Stuvøy holder appell. Foto: Hilde Refstie

Siri Øyslebø Sørensen og Ingvill Stuvøy holder appell. Foto: Hilde Refstie

ProtestPub (inkludert oss fra New University Norway) sa oss enige i denne kritikken, og brukte derfor heller ikke av debatt-tiden til å forklare hvordan vi hadde jobbet med å forsøke å få til ett mer kjønnsbalansert panel. At vi hadde spurt fem kvinner om de kunne delta, men at de alle takket nei av forskjellige grunner er ikke noen unnskyldning. Selv om vi syntes det var vanskelig, burde vi ha jobbet enda hardere for å få sikret en bedre representasjon av folk med ulike bakgrunner og posisjoner i akademia i panelet.

Vi kunne ha valgt å gjøre noen kosmetiske endringer som å for eksempel sette inn en kvinnelig ordstyrer, men vi valgte å kjøre panelet som det ble selv om vi var klar over at det var problematisk. Det var derfor veldig bra at dette temaet ble løftet frem av de oppmøtte. ProtestPub skal nettopp være ett rom for kritisk diskusjon og er ett initiativ som lages underveis. Vi tar derfor innspillene i fra forrige ukes Pub med oss, og håper så mange som mulig kan være med på å lage temamøter, løfte debatten, og utvikle ProtestPub videre.

Hilde Refstie, medlem av ProtestPub og New University Norway